På Tromøya i Arendal, Aust-Agder står det en liten lekestue i nygotisk stil. Den står i hagen, like ved det gamle skipsverftet på Bratteklev som i sin tid ble grunnlagt av skipsreder O.B Sørensen.  I dag er det hans etterkommere, familien Smith-Sørensen som forvalter kulturarven her.

Skipsreder O.B. (Ole Bertinius) Sørensen (1836-1916) var en suksessrik  forretningsmann. I tillegg til skipsverel- og hvalfangst etablerte han også høvleri, sagbruk og trankokeri på Bratteklev. Etter at virksomheten opphørte i 1924 ble både bygninger og maskiner, utstyr og verktøy stående. Stedet ble fredet av Riksantikvaren i 1993 og tas godt vare på som et privat muse-um og kulturhistorisk minne. Den vesle lekestua er særdeles rikt detaljert med snekkerglede og farget glass i vinduene. Og det er ikke uten grunn den har et slikt sakralt preg. (…)

På den tradisjonsrike gården Mo i Hole kommune på Ringerike ble forfatteren, folkeminnesamleren og teologen Jørgen Moe født i 1813.

Her ligger det som sannsynligvis er landets eldste lekestue. Det har nok vært et yrende liv på Mo gård, også i lekestua, på begynnelsen av 1800-tallet. Jørgen hadde tre eldre søstre, en yngre bror og tre yngre søstre.

Moe utga det som regnes som Norges første barnebok i 1851; « I Brønden og i Kjærnet». I denne boka skildrer han sin egen barndom på Mo. Fortellingene handler om de to søsknene Beate og Jørgen; i boka kalt  «Store-Beate» og «Viggo», og om Beates dukke «Lille-Beate». I boka er «Viggo» den eldste, men i virkeligheten var Beate Elisabeth to år eldre enn forfatteren. Jørgen Moe skriver følgende om lekestua:

«…Men en pen dukkestue hadde Beate fått, med stoler og bord og en kommode i det ene hjørnet.  Det var en lørdag, og søndag ventet hun sine venninner Marie og Lovise på besøk, derfor ville hun pynte opp i dukkestuen så nydelig hun kunne. Alle møbler var satt på plass, og det var strødd ener og gule ballblommer på gulvet, men hun manglet noen  småting å sette på kommoden.»

Beate Moe Haugen Brørby og mannen Trond Brørby driver gården, med korn- og kjøttproduksjon i kombinasjon med gårdsturisme og kulturaktiviteter knyttet til Jørgen Moe. Sommeren 2013 feiret de Jørgen Moes 200 års jubileum med blant annet utendørs familie-forestillinger på tunet. Rundt 1000 publikummere fikk oppleve både profesjonelle- og amatørskuespillere i eventyrspillet om Moe.

Hovedbygningen på Mo gård ble oppført i perioden 1811-1813 og familien antar at lekestua ble oppført omtrent samtidig.  Den står på samme sted som den alltid har gjort, i enden av en lønneallé. Lekestua har hvelvet tak og rappede vegger utvendig. Den ble restaurert på 1950-tallet. Innvendig har tømmerveggene fått beholde originalmalingen; gammelrosa vegger og påmalt brystning. (…)

Det er noe eget ved disse «småhusene» som står rundt omkring i norske hager. Noen er godt vedlikeholdte og fulle av liv. Andre er plassert bak en busk eller under et epletre. Der venter de på at noen skal forbarme seg over dem.

I de feste lekes det intenst i en periode, før de står tomme i vente på neste generasjon. Noen lekestuer lider en skjebnesvanger «død» og rives, fordi forfallet går for langt. Heldigvis har mange også blitt stående, til glede for både barn, barnebarn og oldebarn. I noen tilfeller får også tippoldebarn leke i sine forfedres barndoms paradis.

Lekestue eller dukkestue, om du vil. Begrepene ser ut til å bli brukt om hverandre. I denne boka har vi valgt å bruke betegnelsen eierne selv benytter i intervjuene. Vi sier selv lekestue, så det falt naturlig å bruke dette i teksten ellers. Dukkehus benyttes der det er snakk om små miniatyrhus tiltenkt dukker.

LEKESTUEMINNER

Vi var begge blant de heldige som hadde lekestuer da vi var små. Tor Harald husker enda hvilket høydepunkt det var da hele familien samlet seg til nystekte vafler utenfor lekestua. Som guttunge bygde han selvfølgelig hytte i trærne sammen med storebror. Lillesøster fikk stort sett ha lekestua i fred.

Kari-Marte lekte butikk og stelte hus, sammen med venner og søsken, i sin lekestue. Hun kan enda minnes lukten av båtputer (lekestua ble brukt som lager om vinteren) og timian fra de tomme krydderglassene de hadde fått til å leke med. Gleden over å få lov til å fylle den lille oppvaskkummen med ordentlig vann og såpe for å «ta oppvasken» var ubeskrivelig.

Interessen for gamle lekestuer ble vekket til live da vi overtok en gammel lekestue fra 1914 for noen år tilbake. Dette måtte vi skrive om!

I 2012 laget vi temaartikler til magasinet Norske Hjem, som vi har grunnlagt og utgir. Etter hvert kom vi på tanken om å samle dette i en bok.

Siden oppstarten i 2009 har vi reist rundt i landet for å lage reportasjer til magasinet. På turene har vi også knipset bilder av lekestuer som vi tilfeldigvis har kommet over. I forbindelse med temanummer fikk vi inn mange tips fra leserne – dette var tydeligvis noe som engasjerte. Men ingen hadde laget en bok om norske lekestuer – før nå!

I august 2012 foretok vi en høytidelig åpning av den nyrestaurerte lekestua fra 1914 i forbindelse med 150-års jubileet for skolebygningen på Skaltorp i Eidsberg, Østfold,  hvor vi bor. Vi inviterte «lekestuedronningen» Vibeke Sæther, som mange sikkert husker fra barne-tv på NRK, til å klippe snora. Dette ble også startskuddet for bokprosjektet. (…)